Hun var nok nærmere 190 høy i strømpelesten og hadde naturlig nok svært lange røde negler; Selveste Belinda i hennes egne neglesalong. Så høy var hun, at hun hadde fått montert arbeidsbordet akkurat mellom den gamle og nye delen av salongen. Her var det et trappetrinn slik at Belinda kunne sitte litt lavere for å få en naturlig arbeidsstilling når litt lavere damer fikk sine negler stelt. Belinda hadde også en liten detaljhandel i salongen slik at menn med spesielle interesser kunne bli fornøyde. 

Her satt Ane Bangelsen og fikk sine negler stelt. Selv ei politi kunne jo se presentabel ut, hadde hun bestemt seg for. Belinda snakket i vei som vanlig med sin spesielle dialekt. Plutselig ser Ane at det passerte en svært velstelt rød bil utenfor salongen. Bilmodellen var ukjent for Ane men hun fikk med seg at den hadde ikke hadde norske skilt. 

Etter nærmere en time var endelig Belinda ferdig og frøken Bangelsen kunne betale for behandlingen. Hun regnet med at Saks-Holmseth eller noen av de andre sjefene på stasjonen kom til å si noe om at hun hadde vært borte så lenge. I det hun skulle gå til sin bil oppdaget hun den røde bilen igjen. Parkert ved siden av veien like ved den nye undergangen ved Utslagsnes holdeplass. Og rett ved siden av var det et reklameskilt med en logo i rødt, hvitt og blått. Hadde ikke postmannen Horn nevnt noe om en logo i norske farger.

Kanskje var timen ikke bortkastet likevel?

Etterforskningen gikk bra i postvogna. Man lette etter spor etter gjerningsmennene og hvilken pakke de faktisk hadde tatt. Ane Bangelsen var med på notene og klarte å finne et avrevet ispapir med teksten Mr.Yankee. Når postmennene Horn og Due ble spurt om de hadde spist is i vognen ble Bangelsen umiddelbart avvist med at «i postvesenet spiser eller drikker man aldri ved post! Nei, dette måtte komme fra en av gjerningsmennene.»

Ispapiret ble møysommelig pakket i en bevispose. 

Stein Saks-Holmseth hadde dratt tilbake til kontoret i Tollbugata. Han satt å gjorde papirarbeid når telefonen ringte. I andre enden av røret var det ei klar damestemme. Ganske ung, men i tillegg var det noe kjent med stemmen. Damen presenterte seg omsider som Tone Døv etter å ha forsikret seg at det var Holmseth hun snakket med. Det navnet hørtes kjent ut, tenkte etterforskeren. Tone Døv fortalte at hun ikke hadde mottatt blokkfløyten hun hadde bestilt i instrumentbutikken til J. Tømmerbakk. 

«Nei, alvorlig talt, Fru Døv. Dette har da ikke politiet noe med å gjøre!» svarte Holmseth bryskt. 

«Nå er det ei fløyte jeg har betalt 35000 kroner for da» svarte Tone. 

«Sa du trettifem… tusen!» 

«Ja, det er en Mollehauer blokkfløyte»

Stasjonsmester Braathen tok i mot kriminaletterforsker Saks-Holmseth og konstabel Bangelsen i venterommet. På vei inn til hans kontor gikk følget forbi reisegodsen der en mann med en stor koffert sto å ventet. Mannen virket utålmodig og stirret på sitt armbåndsur flere ganger på den korte tiden følget kunne se han. Den eldre damen foran han i køen hadde ikke den minste hastverk og det hadde ikke mannen på andre siden av skranken heller. Holmseth tenkte at den NSB ansatte mannen må være i slekt med bilsakskyndig Rask. Kanskje var det hans sønn siden han var så treg.

Inne på Braathens kontor satt det to posttjenestemenn. Når døren til kontoret til Stasjonsmester Braathen var lukket ble mennene presentert. Postmennene Horn og Due kunne fortelle at togranet var meget besynderlig. Midt oppe på Saltfjellet hadde gjerningsmennene tatt seg inn i postvogna der Horn og Due satt å sorterte brev fra postsekkene de hadde tatt ombord i Mo i Rana. Postmennene ble bakbundet ved sine plasser før de metodisk hadde gått igjennom pakkene i vogna helt til de hadde funnet en spesiell. Denne tok de med seg og gikk tilbake inn i toget. Hvor mennene hadde gått av ante de ikke. 

Bangelsen var frempå og spurte Due om han viste hva det kunne ha vært i den pakken eller til hvor den skulle. 

Horn skøt in at han mente at han så et merke i norske farger på pakken. 

Politietterforskeren spurte om signalementet til mennene. Hva for klær de hadde på seg og om de hadde lagt merke til andre spesielle ting. 

Due snudde seg mot Horn å sa «jeg mener at han ene snakket litt gebrokkent. Nesten som om han brøt litt på tysk». 

Vi har kommet til den femte utgaven av Claes sin påskekrim. Håper dere vil følge med i år også!

Det var sol innimellom snøbygene denne palmesøndagen og et tynt melislag med snø lå på gressplenene. Kriminaletterforsker Stein Saks-Holmseth hadde ikke noe særlig matlyst etter en tur på Monty kvelden før. Selv om han hadde vakt så hadde det blitt kanskje noen flere Nordlandspils en han burde kvelden før. Det hadde vært flere kollegaer på stasjonen som maste på at Holmseth burde være igjen. Det overrasket han en smule. Han virker ikke spesielt godt likt på stasjonen ellers. Noe lå det vel i at man sier at alkohol gjør blind. Dessverre hadde ikke damene kommet langt nok ned i glasset slik at de hadde hatt lyst å bli med han hjem. At damene ikke ble med han hjem, var han ikke spesielt overrasket over.

Omsider ble i hvert fall kaffen ferdig i perkulatoren. Han syntes at den var treg idag. Under tiden satt han som vanlig med avisa. 

Nordlandsposten kunne melde om at det hadde vært ran hos en gullsmed. Verdier for over hundre tusen kroner hadde blitt stjålet hos Brødrene Johansen A/S i Stamsund et par kvelder før. Dette hadde de fått varsling om på stasjonen så klart og de hadde holdt et øye på hvem som kom med fergene fra Lofoten. Det var jo som å lete etter ei nål i ei høystakk, for noe signalement hadde det ikke fått fra Lensmann Klepstad på Leknes. 

Det sto også i avisa om noe som kollegaene hadde hatt det veldig morsomt med kvelden før. I noen uker hadde en vestlending gått dør til dør i Bodø som utga seg for å kunne helbrede folk med reumatiske sykdommer. Ved håndspåleggelse eller ved å la seg rulle inn i eksotiske helbredende skinn kunne plagene fjernes. Ei kvinne hadde henvendt seg til Saks-Holmseth å antydet at mannen at hun måtte ta av seg undertøyet og legge seg på skinnet. Da hun, på nordnorsk vis, brast ut i latter hadde mannen raskt forduftet med skinn og det hele. Kriminaletterforskeren ristet bare på hodet da han leste om dette. 

I det han tok den siste slurken med kaffe ringte telefonen. Det var Ane Bangelsen som satt og hadde vakt på stasjonen. Hun var nettopp uteksaminert og var sylfersk som politikonstabel. Ukjent på stasjonen var hun derimot ikke. Hun hadde i flere år jobbet som sekretær men nå hadde hun endelig fått uniformen på plass. Siden hun var så kjent på stasjonen fra før hadde hun fått ekstravakt denne påsken. 

Rognanmafian! Klubbens svar på Snekkersvekara. Gutta i sort har full kontroll på trafikkspillets travleste punkt, Rognan, under en flott kjørelørdag på Langstranda.
Hvem kåler det til og sporer av?
Itte’n Sven!
Itte’n Claes!
Og itte resten ta kara!
Ni medlemmer fikk bemannet tog og stasjoner, og kjørte alle 26 oppdrag på fire fine lørdags timer.
Dette gjør vi gjerne igjen. Og det gjør vi 16. Mars!
Du herlige MJ tid!

Da var årsmøtet for 2024 unnagjort i fordragelighet og enighet.
56,25 % av de ordinære medlemmene var representert.
Når man oppsummerer året som har gått, har en driftig gjeng sannelig utrettet mye flott i 23, og vi tør gjette på at 24 fortsetter i samme stil. Vi gleder oss til FREMO treff og all annen praktfull MJ aktivitet som kommer utover i Saltens beste Modelljernbaneklubb!

Velkommen til åpent hus hos Salten modelljernbane klubb i Seabirdbygget på Langstranda! 

Lyst til å kjøre tog? 

Kom innom lørdag 2. desember mellom 11 og 15 for å se og prøve vårt anlegg.  
I klubblokalet har vi en lang bane på rundt 40 meter med mange fine elementer fra Nordlandsbanen. Her kan du prøve å kjøre persontog og godstog, eller rett og slett bare studere alle de fantastiske detaljene på anlegget.  

 Bodø brikkebyggelag kommer også, og setter opp en flott modelljernbane i Lego! 

 2. desember er den internasjonale Modelljernbanens dag, og vi velger å markere dagen med å ønske små og store velkomne til å se hva vi gjør i klubben. 

 Vi har også en enkel liten rundbane alle kan prøve, og hva med en tur i togsimulator? Vi har simulatorspill på PC, med “ekte” tog styrekonsoll. 

 Velkommen til alle små og store som syns modelljernbane, tog, leik og modellbygging er gøy! 

 Enkel servering. 

 Velkommen! 

Arbeidet med instandsetting av klubbens serviceavdeling går fram i friskt tempo.

En flittig og fokusert arbeids gjeng har også snart klargjort Bodø stasjon for test, før vi bygger om anlegget i oktober.

Dagens gode agurknyheter: Vi har forlenget kontrakten på leie av lokalet i Seabirdbygget til 2028! 5 nye år med MJ glede ligger foran oss. Ikke nok med det, vi får også disponere deler av et ledig lokale, mot at vi forstår opprydding og klargjøring. Her kan vi lagre utstyr og moduler, og anrette arbeidsstasjoner og annet fint etterhvert.
Det gledes!🚂🤩

Del 8: Dramatikk på det gamle meieriet.
(En Påskefortelling av Claes Lislerud)

Britt Renslid var ikke å finne. Stein Saks-Holmseth og Ane Bangelsen spurte rundt blant folk på Moteng om når de hadde sett Britt sist. Når Ane og Stein banket på døren til bussjåfør Hilmar Rute fikk de et svar. Han hadde kjørt henne mot byen men at hun plutselig hadde hoppet av ved stoppestedet ikke langt unna gamle Moteng Meieri. Det gamle meieriet hadde stått tomt noen år. Virksomheten hadde blitt lagt ned i 1973 da Bodin meieri i Bodø tok over. Holmseth bestemte at de måtte ta turen dit for å se om de kunne finne noen spor etter Britt Renslid der. Vel fremme ser Stein en hvit Simca parkert ved det gamle meieriet.

-«Den bilen så jeg oppe ved stallen til Disponent Gullriksen her om dagen».

-«Var det hans eller var det Stina Gryn sin?» spurte Ane.

-«Nei, Stina har ikke bil. Hun er jo bare 17.»

I det de snakket om dette åpnet seg en port og to skikkelser kommer til syne. Først Britt Renslid og like bak en mann med pistol. Det var tydelig at han brukte Britt som skjold og at hun var tatt til gissel av mannen.

-«Ikke kom nærmere» skrek mannen

-«Bli her i bilen» sa Holmseth til frøken Bangelsen.

Mannen sto litt i skjul for at Holmseth kunne se hvem han var, men stemmen hadde han hørt før. Det var tydelig for Holmseth at dette måtte være disponenten, og at bilen måtte være hans. Men hvorfor hadde han tatt den eldre damen til gissel?

-«Hva er det du styrer med, Disponent Gullriksen» ropte kriminaletterforskeren.

-«Jeg gjør det som er det eneste rette»

-«Det er vel ikke rett det du gjør nå?»

-«Jo hun her skal lide samme skjebne som Benn!»

-«Og hvorfor det om jeg tør spørre?»

-«Fordi Benn og hun her har hatt et forhold.»

-«Å du er også forelsket i Britt, eller?»

I det dette spørsmålet blir stilt over gårdsplassen, ser plutselig Holmseth at porten sakte og lydløst går opp. I et raskt basketak klarer Ane Bangelsen å overta pistolen fra Gullriksen og i tillegg skyve han over kanten på rampen. Holmseth springer frem og overmanner disponenten. Ikke et skudd har blitt avfyrt og Britt Renslid virker temmelig upåvirket ut.

Stein Saks-Holmseth var ikke spesielt blid. Ikke fordi Gullriksen hadde truet dem, men for at Ane Bangelsen hadde gjort det hun hadde. At en sekretær hadde gjort politiarbeidet på denne måten og i tillegg satt seg selv i fare. Nei det var ikke bra. Og frøken Bangelsen fikk høre det.

Under avhørene av disponent Gullriksen kom det frem at Britt Renslid hadde hatt et mangeårig forhold til han. Bonden Gard Eng hadde kommet over at Britt og Benn Fjuul også hadde et forhold. Bak sjalusiens mørke gardin hadde Gullriksen dyttet Benn over ende og han hadde slått i bakhodet i en stein. Ved hjelp av bonden Eng hadde dem prøvd å få det til å se ut som en ulykke i smøregrava.

«Disse påskehendelsene tar knekken på meg» tenkte Stein Saks-Holmseth i det han skrev søknad til politimesteren om fritak for påskevakt neste år. Ane Bangelsen derimot. Hun måtte han prøve å få til å bli oppgradert til hans assistent.