Forfatter: Claes Lislerud

Del 4: Linjevisitasjon og Napoleonskake
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth hadde tatt det veldig med ro etter at frøken Line Fische kom til rette. Nå satt han og spekulerte hva som kunne ha skjedd i Landegodefjorden med tråleren Maylen. Fra hvor kom 25 mm kanonen? Kan det ha vært en gammel tysk eller alliert kanon fra krigen? Men da ville jo ikke tråleren ha blitt dratt bakover vel? Og hvorfor var forsvaret så på hugget? Var de på tå hev pga den mulige episoden i Tysfjord han hadde lest om i avisen? Kunne det rett å slett være en Sovjetisk kanon, å hadde den da blitt revet av en fungerende ubåt?
Nei, han trengte vel ikke å bry seg noe mer om den saken heller. Forsvaret hadde jo sagt at de nå tok over den.
-«Gutta?» ropte Holmseth ut i gangen fra sitt kontor. «Er det noen som ønsker noe fra Løvolds Kafeteria?»

Løvolds kafeteria lå bare et lite steinkast unna politistasjonen og derfra kunne Holmseth se hvor travelt det var på kaia nå som Hurtigruta lå inne. Idag var det gamle ærverdige M/S Vesterålen som var på nordgående. Skipet var det tredje av de s.k. italiabåtene som hurtigrute rederiene kjøpte etter krigen. Den erstattet dampskipet Vesterålen som hadde blitt torpedert utenfor Øksfjord i 1941.
Det var tydelig mye last som skulle ombord, så kranene på forskipet gikk konstant. Mens Holmseth ventet på noe godt til kaffen for gutta så han en hvit Volvo Amazon ble heist ombord.

Vel tilbake ble Holmseth fortalt at Stasjonsmester Braathen ved Bodø Jernbanestasjon hadde ringt, og at Holmseth var ønsket til stasjonen.
-«Det skal jeg selvfølgelig gjøre, men først skal vi ha kaffepause» sa kriminalbetjenten i det han satte skjeen i en Napoleonskake, som så klart kollapset umiddelbart.

-«Jo du skjønner det, Holmseth. Våre mannskaper har vært på linjebefaring mellom Oteråga og Valnesfjord idag.»
-«Linjebefaring?» spurte Holmseth stasjonsmesteren. Etterforskeren var tydelig ikke kjent med NSBs terminologi.
-«Ja, hver dag blir sporet sjekket for å se at alt er sikkert for tog å kjøre på. Og når mannskapet fra Oteråga kom til Nordvika så fant de denne sekken.»
Braathen satte en brun tursekk på skrivebordet sitt inne på kontoret.
-«men Braathen!» uttrykte Holmseth svært overrasket.
-«Ja, Holmseth. Den er full av dynamitt, men den er helt ufarlig. Gutta er vant til sprengstoff og desarmerte den der ute. Sekken innholdet samme type dynamitt som vi bruker om vinteren da vi fjerner is.»
-«men er det da NSBs dynamitt?»
-«Vi sjekker lagrene våre nå for å se om det er noe som mangler»
-«Bra. Nøyaktig hvor ble sekken funnet, stasjonsmester?»
-«Den lå inne i en av kulvertene i svingen. Det hadde blitt en dramatisk hendelse om den hadde gått av der.»
-«Ja det kan jeg godt se for meg.»
-«Ut fra tidsuret ville den ha gått av en liten stund før nattoget fra Trondheim ville ha passert. Det var en utrulig flaks at en av gutta gikk ned for å sjekke om det var is inne i kulverten. De pleier ikke å gjøre det, men været den siste uken har gjort at vi må passe på å holde alle stikkrennene åpne.»
-«Takk for at dere tok kontakt. Jeg tar med meg sekken på politistasjonen så kontakter du meg når du vet noe mer om dere mangler dynamitt».

Del 5: Spekulasjoner og oppklaringer
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth satt i villrede på sitt kontor på politistasjonen i Tollbugata. Det var åpenbart et sabotasjeforsøk mot jernbanen. Men hvorfor? Hva var motivet for en slik aksjon? Og hvem sto i så fall bak?
Holmseth så ut gjennom vinduet bort mot busstorget. De kremhvite og brune bussene til Saltens Bilruter som normalt sto der var borte. Byen var helt stengt nå på Skjærtorsdagen. Måkeskrikene var der fortsatt. De forsto ikke hvorfor det var så lite mennesker i sentrum. Mat skulle de ha uansett. På parkeringsplassen utenfor det høye grå SAS hotellet var det også mindre biler enn normalt. Forskjellen nå var at de sto i rette rader isteden for det rotet som pleide å være der. Blant de pastellfargede sekstitalsbilene sto det en å annen fargerik bil. De var som regel av nyere modell, men Holmseth la merke til en rød sportsbil med sort kalesje. Noen av ungkarene som fløy Starfightere fra Bodø Hovedflystasjon hadde sportsbiler, bortsett fra det var det svært få kabrioleter i Bodø. Og dessuten så hadde pilotene gjerne amerikanske biler som de hadde tatt med seg tilbake etter flyutdanningen sin. Nei, denne så mindre ut. Kanskje det var MGn som Line Fische hadde steget ut av? Holmseth var for langt unna for å klare å se nøyaktig hva for bil det var, isteden ble han vekket fra tankene av telefonen som ringte.

-«Holmseth»
-«Det er stasjonsmester Braathen. Vi har fått sjekket lagrene våre. Noen har vært inne på et av de og tatt dynamitt. Ut fra innholdet i sekken vi fant i går, mangler det nok dynamitt for å fylle i hvertfall en sekk til, om ikke to.»
-«Takk Braathen. Jeg sender en patrulje bort til deg så kan de se på lageret.»

Det var som søren. Da kan vi forvente at sabotøren slår til igjen. Men mot hva?
Telefonen ringte igjen.

-«Holmseth»
-«Kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth?» Sa stemmen i røret spørrende.
-«Ja, hvem snakker jeg med?»
-«Å unnskyld. Det er Generalløytnant Hvitfeldt. Jeg måtte bare forsikre meg at jeg snakket med Dem, Kriminalbetjent. Er De alene?»
-«Ja det er jeg.» svarte Holmseth.
-«Siden De var ombord på tråleren Maylen og har sett fangsten deres, og i ly av Deres embede, så kan jeg opplyse at kanonen er av Sovjetisk opphav. Det er en 25 mm luftvernkanon og har mest sannsynlig sittet på en ubåt i det vi i Nato kaller for Wiskeyklassen. Ut fra det avrevne festet på kanonen er det nok fra en ubåt med doble kanoner»
-«Du mener at det har vært en ubåt her i fjorden?»
-«Ja, vi alt tyder på det ja. Men vi ønsker ingen oppmerksomhet rundt dette.»
-«Nei det ønsker ikke jeg heller. Det kan jeg forsikre Generalløytnanten om.»
Samtalen gled så over til hva mennene i NSB hadde funnet. Noe generalløytnanten satte stor pris på å få høre om. Han presiserte for Holmseth at dem måtte bli informert om hva som skjedde i saken videre. Dette var naturlig nok av stor interesse for rikets sikkerhet.

Nå er jeg er helt sikker på at noe har skjedd i Tysfjord, tenkte Holmseth.
Ikke lenge etter satt kriminalbetjenten i politikammerets ene Volvo 144 på vei nordover.

Turen tok sine timer til Kjøpsvik. Det var flere ferger som han måtte vente på. Til slutt kunne kan kjøre inn på gårdstunet til ekteparet Hansen som Holmseth hadde lest om i avisen noen dager tidligere.

-«Beklager å forstyrre ekteparet» unnskyldte Holmseth seg etter at han hadde presentert seg.
-«Ja, er det ikke nok at vi har snakket med lensmannen? At det må komme politi helt fra Bodø må innebære at det vi så faktisk var riktig.» svarte Erna stramt.
-«Det kan jeg dessverre ikke si noe om, fru Hansen. Men jeg er nødt til å få høre Deres historie.»
Erna Hansen snakket som en foss om hva dem hadde sett.

Del 6: Trønder og en merkelig engelskmann
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Møtet med ekteparet Hansen i Kjøpsvik ga egentlig ikke så mye mer informasjon enn hva som hadde stått i avisen. Det var først når kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth hadde vært ombord på fergen mellom Kjøpsvik og Drag da en av fergemannskapet kom bort til han og ønsket å fortelle hva han hadde sett den samme dagen.
-«Lensmainn?» spurte en uniformert mann på trøndersk.
-«Kriminalbetjent Saks-Holmset»
-«Jaja, polti e polti. Uansjett. E du å luska etter ubåtn?»
-«Det kan jeg ikke kommentere»
-«Men lennsmainn kom jo ned fra Hansens. D så æ.»
-«Har De noe De vil fortelle. Og kanskje herren kan fortelle hvem han er?»
-«Jau, Æ e dæksgut her ombord. Kåre Baillsta. Frå Rørvik sjø» sa dekksgutten og strakk ut hånden som Holmseth tok i mot etter at han stappet den siste biten av vaffelen i munnen.
-«Æ så ubåtn æ å. Å itj nok me d. Æ så en froskemainn også. Han kom opp itj så lang fra kaia på Drag.»
Holmseth holdt på å sprute ut kaffen han akkurat hadde tatt en slurk av.
-«Ja å så hoppa en mainn ut av en grønn bil me svart tak sjø, å lasta innj utstyre te karn før dæm dro avgåre sørover.»
-«Du, tusen takk for opplysningene.» han skulle bare ha vist hvor viktige de var.

Når fergen var ankommet Drag kjørte Holmseth av fergen å stoppet ved telefonkiosken som sto på kaia. Han fant noen kronestykker i lomma som han puttet i apparatet og slo nummeret han hadde fått opplyst til militæret inne i fjellet ved Reitan. En kort samtale med referat av hva dekksgutten hadde fortalt ble overbringt til øverstkommanderende Hvitfeldt.

I stedet for å kjøre til politistasjonen, kjørte Holmseth rett hjem til skipper Fische. På nytt åpnet han jernporten og steg opp den solide trappen av granittsteiner før han banket på eikedøren, Tjenestepiken åpnet døren og presenterte seg som Ane Rikke Noeh.
-«Jeg må få snakke med Line Fische umiddelbart.»
-«Hun er i salongen sammen med sin fru Fische. Bare bli med meg.» svarte Ane Rikke og geleidet Holmseth inn i en smakfullt innredet salong med to røde sofaer vendt mot hverandre. De store vinduene vendte ut mot hagen.
-«Frøken Fische! De må fortelle mer om dine bravader med herr Smith.» Line rakk ikke å svare før Holmseth fortsatte
-«og har De truffet Han etter at dere var på Fauske?»
-«Ja jo» svarte Line nølende.
-«Ja jo? Hva er det for et svar? Svar Kriminalbetjenten ordentlig» skjøt moren inn bryskt!
-«Vi har vært på SAS hotellet. Å så har vi kjørt litt rundt med bilen min.»
-«Bilen din? Ikke en rød MG?» spurte Holmseth.
-«Ja, det gamle vraket fikk hun i attenårsgave av meg» svarte Stina Fische.
-«Det er ikke et vrak, mamma! Jeg elsker den bilen» var Line rask med å tillegge. Holmseth så samtidig at fru Fische himlet med øynene.
-«Har herr Smith fått disponere din bil ofte. Han dro jo avgåre med den ja vi møtte hverandre sist.»
-«Ja, James er så snill.»
-«Har herr Smith fortalt hva han jobber med og hva han gjør her i Bodø?»
-«Nei ikke direkte. Han virker å være veldig opptatt av hva som skjer inne på flystasjonen. Vi har vært veldig mye å gått turer i Bodøsjøen, Langstranda og av en eller annen grunn stoppet vi ved fergeleiet ved Vågan. Da forsvant han en stund.»
-«Er det noe annet De har merket ved Ham?»
-«Jeg er ikke så sikker på om han virkelig er engelsk. Min engelsk er ikke super, men av og til så bryter han litt på engelsken sin»
-«Som en østeuropeer?»
-«Ja kanskje. Å så er han veldig opptatt av pappa fiskebåt!»
-«Takk Frøken Fische. De har gitt meg nok av opplysninger. Jeg vil nok anbefale Dem å ikke være så mye sammen med herr Smith. Men tar han kontakt så avvis Ham ikke.»

Del 7: Politijakt
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Gårsdagens oppklaringer hadde endelig gitt kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth noe å jobbe videre med. Nå var det store spørsmålet hvordan få tak i denne James Smith eller hvem han nu enn var? Var det han som bokstavelig talt hadde dukket opp i Drag? Og hvem var det da som hadde hjulpet han der?

Været i Bodø var blitt grått å trist nå på påskeaftenen. De regntunge skyene hang langt ned over Keiservarden. Selv linken var dekt av tåken. Holmseth hutret og surmulte på kontoret sitt. De har sikkert stengt på Topp 13 hele påsken også, tenkte Holmseth i det han kikket ut av vinduet. Det var litt mer trafikk på busstorget idag. I det han i det nærmeste så tomt ut av vinduet får han se en grønn bil med sort tak svinge inn utenfor hovedinngangen til SAS hotellet.
-«Gutter, møte hos meg nå!»
I løpet av sekunder var mannskapet på plass på kontoret. Nå kunne Holmseth fortsette å holde oversikt mot hotellet og snakke med de andre på stasjonen.
-«Ser dere den grønne bilen med sort tak der borte? Pedersen og Kristiansen ta sivilbilen å følg etter den bilen nå med én gang. Hold kontakt med oss på radioen.»
De begge betjentene sprang ut og ikke lenge var de borte ved hotellet og like etter kom det en melding på radioen:
-«De har lastet inn en del utstyr her men er nå klarer for å kjøre. Over.».
-«Mottatt. Følg etter dem. Over.»
-«Mottatt. Slutt.»
Holmseth snudde seg til de andre.
-«Nå må vi være smarte. Vi har bare de uniformerte bilene igjen og vi må ikke vekke oppmerksomhet.»
Det spraket til i radioen:
-«De kjører ut av byen mot Fauske. Over.»
-«Mottatt.»
Holmseth fortsatte, -«det er bare å hive seg rundt å komme oss i bilene!».

Med Pedersen og Kristiansen som guider bar turen innover Saltenfjorden. Forbi Reitan og Valnesfjord. Ved Finneid rett sør for Fauske melder plutselig Pedersen om at bilen svinger av mot Sulitjelma men like etter at de svinger inn på det gamle nedlagte stasjonsområdet. Området hadde blitt ryddet etter nedleggingen av Sulitjelmabanen knappe 5 år tidligere.
-«Det ser ut til at de kjør bort til bruene ved Finneidstrømmen. Vi kan ikke følge dem dit uten å bli sett. Over.»
-«Bare bli der dere er og vent. De må tilbake samme vei. Vi sender ned den andre patruljen etter at de har kjørt for å se hva de har gjort. Over.»
Holmseth og de andre ligger litt etter og ankommer nå Fauske, og de svinger ned til den første telefonkiosken, militæret må varsles.
-«Hvitfeldt»
-«Saks-Holmseth. Vi er nå på Fauske. De mistenkte holder nå på med noe ved Finneidstraumbrua. Jeg antar at de gjør det samme som de forsøkte på ved Nordvika.»
-«Bra, kriminalbetjent. Jeg sender mine mannskap for bistand. Hold meg underrettet.»

Etter en halvtime varslet Pedersen om at de var på veien igjen. Nå videre sørover på E6 mot Rognan og Saltdal.
-«Kjør til Fauske jernbanestasjon. Vi må få stoppet togtrafikken.» utrykte Holmseth.

Med togtrafikken stoppet mellom Rognan og Fauske kjørte følget videre mot Saltdal. Holmseth tok tak i mikrofonen i politibilen:
-«Pedersen, situasjonsrapport. Over.»
-«Vi er midt oppe på Saltfjellet. De kjører på bra her. Over.»
-«Mottatt»

-«Holmseth» det var den andre patruljen som kalte opp.
-«Svarer»
-«Forsvaret er her nå å desarmerer en sprengladning på jernbanebrua»
Se der ja, var det ikke det jeg tenkte, mumlet Holmseth. Men hvor skal dem nå?

Etter en time kommer neste melding:
-«Holmseth» hørtes det i politiradioen.
-«Svarer»
-«Vi har nå passert Krokstrand. Fortsatt kjører de»
-«Mottatt. Slutt»
Vi kan jo ikke følge etter de hele dagen. Nå får folket i Mo i Rana ta over, tenkte Holmseth.
-«Holmseth», kom denne gangen kjapt fra Pedersen,
vi er nå ved jernbanebrua. De har gjort en U-sving her og stoppet rett ved.»
-«Bra. Skygg dem der. Vi er på vei»
Holmseth slår nå på blålysene på politibilen. Varsle Mo i Rana får vente. Vi er uansett nærmest nå. Konkluderte kriminalbetjenten.

I det Holmseth ser Raudfjellfossen bru klarer han og se to skikkelser som klatrer i fagverkskonstruksjonen.
-«De har ikke så mange veier å stikke av nå» utrykte Holmseth i bilen.
Sabotørene ble tatt på fersk gjerning.

Seint på påskeaftens kveld ringer det i Holmseths gang igjen. Det er generalløytnant Hvitfeldt.
-«Fantastisk arbeide, Kriminalbetjent. De har avverget to sabotasje aksjoner idag. To mann er bak lås og slå. De kommunistene var garantert ute etter å ta toget som er meldt i morgen. Det er viktig for oss.»
-«Jaha?» svarte Holmseth nysgjerrig.
-«Ja vi får nye forsyninger i morgen, og det er ikke akkurat blyanter ombord om jeg sier så.»
-«Nei, jeg forstår.» lo Holmseth.
-«Jeg kan også melde om at et Orion fly fra Andøya akkurat nå følger en Sovjetisk ubåt i Vestfjorden. Vi antar at den er på vei mot Tysfjord for å plukke opp en mann.»
-«Men han er vel her i Bodø?»
-«Riktig, Holmseth. Vår etterretning har funnet ut at herr Smith egentlig heter Igor Smirnov. En velkjent agent i Vest-Europa.»
-«Men hva med makkeren hans?»
-«Kjell Kristian Minell har vært i vårt søkelys i årevis. Han har hatt kontakt med Sovjet jevnlig uten at vi har kunnet ta han for noe. Før nå. De skal ha en stor takk, Holmseth.»

Om bare folk kunne ha holdt på med fyll og slagsmål isteden, tenkte Holmseth, der han satte seg i godstolen. Vakta for denne påsken var over. Nå kunne han unne seg noen dager fri.
På platespilleren lå den nyeste platen til Smokie og snurret.
Stein Saks-Holmseth skjenkte opp en stor akevitt. På fjernsynet var det Lørdags Lag med Odd Gryte.
-«Ja, det var litt av en påskeuke» sa Holmseth til seg selv.

Vi har vært nøkterne med gjenåpning av klubben men nå har styret bestemt seg for å ta nye tak. Vi åpner nå klubben for normal aktivitet igjen. Nå er det fullt fokus fremover for å kunne gjennomføre sommerens Fremotreff.

Velkommen tilbake til alle gamle og nye medlemmer på mandager og onsdager fra kl 18 og utover kvelden!

16. februar vil vi ha kickoff for Fremotreffet. Da er det viktig at alle som kan være med å arrangere treffet blir med.

Denne vinterens første stormkveld ble tilbringet på klubbens varme klubblokale. Her holdt Ståle en god innføring om hvordan vi skal bruke nettsiden vår. Det er spennende planer på gang!

Del 1: Kjøttkaker og vassent øl. Gullstrupene vender hjem til Påske.
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Avgangen fra Trondheim hadde vært 10 min forsinket siden det var mye reisegods fra toget fra Oslo som skulle med nattoget til Bodø. Men begge de to Di3ene framme i front gikk på trinn åtte for å ta igjen det tapte opp bakkene etter Stjørdal.
Siden det snart var påske var toget fullt av blandet annet, studenter og soldater som skulle hjem til sine familier. En og annen handelsreisende var også om bord.
I sovekupé Nr. 4 i vogn 26 holdt søstrene Lutt på å gjøre kveldsstellet. Trude Lutt var 23 år og storesøster Tone på 26 år hadde vært i Ålesund på korstevne. Trude var sangpedagog og sang sammen Tone i kirkekoret. Tone var nylig gift med audiolog Inge Døv som jobbet på øre-nese-hals avdelingen ved Nordland Sentralsykehus i Bodø.

Tidligere den samme kvelden hadde Tone og Trude spist middag på Jernbanerestauranten på Trondheim Stasjon. Jentene hadde spandert på seg kjøttkaker i brun saus, siden det hadde blitt litt billigere på turen til Ålesund enn beregnet.
På bordet bak Trude satt en middelaldrende ganske kraftig mann med en pils fra Dahls Bryggeri. Mannen var kraftig irritert over det han mente var en øl som ikke smakte noen ting, og at han like så godt kunne tatt seg et glass vann.

Del 2: Mord er oppdaget og politiet blir engasjert.
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth bråvåknet av den kraftige lyden fra gangen. På vegghylla var det en infernalsk ringing i telefonen. Saks-Holmseth angret med en gang at han hadde åpnet korken på den nye Famous Groose flasken han hadde kjøpt og fortært mye av dagen før. Ringingen for som et ekko rundt i hodet hans og han innså at den ikke ville forsvinne hvis han ikke sto opp og tok den telefonen. Han var jo tross alt på vakt denne påsken. Gutta på politistasjonen hadde på ettermiddagen dagen før ønsker hverandre en god påske og alle gledet seg til en drøy uke med ferie. Alle, unntatt de som skulle ha vakt. Saks-Holmseth var en av dem som ikke gledet seg til å ha vakt. Det hadde vært et sabla styr i fjor med etterforskningen av drapet på skogeier Gran, og i år håpet han på å få kunne nyte godværet som var meldt. Den infernalske ringingen ga seg ikke og gjorde at han måtte stå opp.

-«Du må komme! Du må komme nå!» nærmest tryglet den sylferske politibetjenten som satt vakt på stasjonen nede i Sjøgata.
-«Hva er det?» spurte Saks-Holmseth.
-«D-d-det har vært mord på nattoget» svarte det med skjelvende stemme fra andre enden.
-«Hva!?!»
-«Ja, sjef. Stasjonsmester Braathen på jernbanen ringte nettopp.»
-«Jeg kommer» svarte Saks-Holmseth og beroliget betjenten.

Del 3: Åstedet er sikret og det er oppmøte i kafévogna.
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Nede på stasjonen, denne tidlige morgenen, var det et stort oppbud av folk. Ryktet om drapet hadde visstnok spredt seg fort. Jernbanepersonalet og politibetjentene som hadde vært på vakt om morgen hadde sperret av vogn nr 26 og flyttet alle som hadde tilhold i denne vognen under natten over til kafévognen lengst frem i toget.
Inne i serveringen hadde NSB servert ostesmørbrød og kaffe. Disse var innpakket i plast og de reisende var ikke akkurat overbegeistrede over smaken. Blant de reisende satt et reisefølge fra Storbritannia. Her var Mr. Smith som var avdelingsleder for flydeler i den velrenommerte bedriften Bogus Parts Inc., Skotten John McAdam som var eier av et pukkverk utenfor Edinburgh. Og ikke minst støvsugerselgeren Niel Fish. Disse tre var ivrige sportsfiskere å hadde blitt invitert til Lofoten av Henningsvær Gjeddefiskelag.
Også andre selgere var ombord i kafévogna. Bibelselger Johannes «Jesus» Kristiansen, kulelagerselger Bjørn Ring og Finn Fram i fra svenske kartprodusenten Vilseleda Professional.

Saks-Holmseth gikk inn i sovevognen for å se på åstedet. Inne i sovekupé 5 lå en middelaldrende mann i sengen. Det var ikke noe blod å se ved første øyekast men det var tydelig at mannen var død.

-«Hvem var det som fant han?» spurte Stein.
Betjenten som holdt vakt svarte at det var konduktøren.

Del 4: Avhørene bærer frukter og politiet er på sporet av hvem den avdøde er.
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Kontoret til Stein Saks-Holmseth var svært spartansk men samtidig meget ryddig. Det var nesten så man kunne tru at han ikke gjorde noe, men Stein var en meget nøyaktig og strikt type. Spesielt når det gjalt arbeid. Ja, han hadde et alkoholproblem. Men det var det da mange i samfunnet som hadde, mente Saks-Holmseth. På skrivepulten lå rapporten fra gårsdagens arbeid på toget. Betjentene hadde tatt personalia av alle som var i sovevogna natten da drapet skjedde og alle sammen hadde fått gå fra jernbanestasjonen.

Stein Saks-Holmseth hadde fått litt å tenke på denne påsken allikevel. Hvem var denne drepte mannen og hvordan hadde han dødd. Avhørene som hadde blitt gjort hadde ikke gitt noen umiddelbare svar. Tone og Trude hadde fortalt om mannen som satt bak Trude i Trondheim, og som de haddde sett ombord i vognen seinere den kvelden. Tone mente hun kjente igjen mannen fra tidligere.

Tone og mannen Inge hadde for litt siden bygget bygget hus, og Tone mente denne mannen hadde vært med byggingen.

Nå hadde etterforskeren noe å gå på og antagelsene kunne bekreftes av bestillingslistene for nattoget. Navnet på den som hadde kupé 5 var i følge listene Stein Fjellberg, men identifiseringen av den avdøde var ikke klart.

Tone fortsatte fortalte også at hun hadde sett herr Fjellberg i en ganske heftig diskusjon med engelskmennene på perrongen i Trondheim før toget hadde kjørt.