Forfatter: Claes Lislerud

Del 6: Når dessertmagen skriker og nye opplysninger kommer fra krimtekniker Høystakk.
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Hvorfor i all verden stakk bonden Gard Eng av når han oppdaget kriminaletterforsker Stein Saks-Holmseth? Hvorfor virket det som han bokstavelig talt hadde satt mange spor etter seg på bensinstasjon i løpet av helgen da bensinstasjonseieren Benn Fjuul hadde forsvunnet? Holmseth hadde mange nye tanker i hodet når han på ny kjørte til Moteng. I det han stoppet ved gården til Eng fant han det best å bare observere. Kikkerten han hadde i bilen ble funnet frem. Det var ingen gårdbruker å se. Traktoren var også borte. Det var mange år siden gården hadde blitt malt og den bar mye preg av det. Holmseth kunne se at det var noen griser ved fjøsen, men ellers så det ut til at det var lite med dyr på gården. En gammel folkevognbuss sto parkert ved boligen, men å få den ut på veien ville nok blitt særdeles vanskelig, med tanke på hvor dårlig stand veien til gården var. Traktorvei var nok et mye bedre betegnelse på veien. Noen steder var det over 20 cm dype spor etter den tunge traktoren.

Nei her var det ikke mye mer å hente. Det var bedre å finne ut om Njål Høystakk hadde funnet ut noe mer. På turen tilbake mot storbyen svippet han innom Moteng Handel. Han ble så fysen på Krem Banan sjokolade.

Njål Høystakk kunne fortelle at Benn Fjuul ikke hadde blitt drept på bensinstasjonen. Han må ha blir lagt i smøregrava.

-«Kan du si noe om dødstidspunktet, Njål?»

-«Ja han døde en gang seint på lørdagsettermiddag. Da vi fant han hadde han vært død i ca 35 timer.»

-«Men hvis han er blitt lagt i smøregrava død. Da må han jo ha lagt der på søndagen, mens stasjonen var åpen?»

-«Nei det trur jeg ikke. Han kan ikke ha blitt lagt der når Pedersens bil sto der inne.»

-«Hvordan kan du være så sikker på det?»

-«Det er blodspor på kanten til smøregrava midt under der bilen må ha stått. Han må ha blitt dratt over garasjegulvet når det ikke sto en bil i garasjen.»

Del 5: Enten så misser man bussen eller så havner man i søla.
(En Påskefortelling av Claes Lislerud)

Ved Moteng startet veien mot stedet Ersrud. Det var i dette veikrysset man hadde lagt bygget Moteng handel. På motsatt side for landhandelen på Moteng lå bussgarasjen til Hilmar Rute.

Herfra drev Hilmar lokalruten inn til Bodø med sin gamle Scania-Vabis fra 1949. Bussen hadde tidligere blitt brukt som Nord-Norge Bussen, ruten mellom Lønsdal og Narvik, men hadde nå blitt nedgradert til bygdebuss. Hilmar var opprinnelig fra Drammendistriktet. Der hadde han en bror som også kjørte en lokalrute. Hilmar hadde funnet seg sin kone i 1957 under en busstur til Lofoten som han hadde vær ansvarlig for. Kona var fra Moteng og urokkelig til å få flyttet derfra.

Litt lenger opp på denne veien mot Ersrud lå gården Eng.

Når etterforskeren svingte inn på gården, forsto han hva de andre vitnene hadde sagt. Her var det et gjørmehav. Veien inn til gården var så ille at Stein måtte parkere ute på hovedveien å gå inn til gården. Nå viste det seg at det slett ikke var spesielt smart å dra ut med lavsko på landet. Han klarte å hoppe på gresstustene der det var som verst. Dette så naturligvis bonden og han fant da ut at det bare var å kjøre fra gården med traktoren.

Stein Saks-Holmseth var i ferd med å rope «stans» men innså at det hadde vært forgjeves. Isteden vendte han tilbake til bilen. På turen tilbake tråkket han selvfølgelig feil slik at han sklei, mistet balansen og havnet i en sølepytt.

Slukøret måtte han vende tilbake til politistasjonen med uforrettet sak, skitten og våt.

Del 4: Hester og tyggegummi
(En Påskefortelling av Claes Lislerud)

Neste på listen over vitner Stein Saks-Holmseth måtte få snakke med, var ekstrahjelpen Stina Gryn. Politikammerets sekretær, Ane Bangelsen, hadde funnet frem opplysninger over Stina og familien hun var en del av. Stina var datter av Disponent Gullriksen men brukte morens etternavn. Arve Sølve var hennes eldre bror og det var han som omsider skulle overta bedriften. Stina hadde egentlig ikke lyst å jobbe, penger var det jo bare å be om fra foreldrene. I hvert fall ikke som ekstrahjelp på en bensinstasjon, men faren mente at dette var en god erfaring for fremtiden. I tillegg kjente Disponent Gullriksen Benn Fjuul svært godt fra losjen som de begge var en del av.

Stina var blond, storforbruker av tyggegummi og allment fjern. Kom ofte for seint på jobb og gjorde absolutt ikke mer enn hva hun måtte.

Kriminaletterforskeren svinge politikammerets Volvo inn på gårdsplassen til den nok så fasjonable villaen til Disponent Gullriksen. Selveste Gullriksen kom svært raskt ut på gårdsplassen å poengterte at en politibil ikke tok seg ut på hans eiendom. Saks-Holmseth var rask på fote med å beklage men at han måtte få snakke med datteren Stina. Hun er her i stallen og steller travhesten «The Black Fool».

Stallen var som ventet av høy standard. De tolv hestene der inne så ut til å være meget velstelte i Holmseths sine øyne. De var blanke i pelsen og mankene pent knytt opp. Her inne trivdes Stina, det var hest hun ville drive med.

⁃ «Stina Gryn?» åpnet Holmseth samtalen, selv om han viste at det var henne.

⁃ «Ja, det er meg.»

⁃ «Mitt navn er kriminaletterforsker Saks-Holmseth ved Bodø Politikammer. Var De på bensinstasjonen til Benn Fjuul i helgen?»

⁃ «Ja, jeg jobber der lissom» mumlet

⁃ «Da må jeg fortelle deg at Benn Fjuul er funnet død i smørehallen.»

⁃ «Død?», Stina virket ikke spesielt berørt.

⁃ «Ja. Når traff frøken Gryn herr Fjuul sist?»

⁃ «Det var vel en gang i forrige uke. Jeg vet ikke helt»

Stein Saks-Holmseth begynte å fundere på hvorfor de ansatte virket så uberørt og uinteressert.

⁃ «Si meg, unge frøken Gryn, hvordan var ditt forhold til bensinstasjonseieren?»

⁃ «Æhsj» startet Stina svaret med. «Forhold å forhold. Om du trur jeg synes det er gøy å stå i den teite bensinstasjonen å ta betalt for bensinstasjon og sigaretter så trur politimannen feil. Å han gamle ekle grisen til sjef.»

⁃ «Har han gjort noe mot deg, Stina»

⁃ «Nei ikke direkte. Han har klappet meg på rumpa noen ganger»

Holmseth tenkte selv på hvordan kan kunne behandle frøken Bangelsen noen ganger.

⁃ «Hva skjedde når frøken var på jobb i helgen da?»

⁃ «Det var vel ganske lite. Hilmar Rute var innom å fylte opp bussen, noen forbipasserende turister var innom å kjøpte is. Å så var han skitne bonden å kjøpte no olje.»

⁃ «Gard Eng?» spurte Stein for å få bekreftelse.

⁃ «Det vet jeg ikke. Har aldri fått høre hva han heter. Det virker som han bevist drar med seg halve åkeren inn i på stasjonen når han er innom. Lukter fjøs gjør han også»

Som om det ikke luktet her i stallen, tenkte etterforskeren.

⁃ «Var du noe i smørehallen?»

⁃ «Nei, Aksel blir gal om noen andre går inn der. Å dessuten er den stengt i helgene»

⁃ «Gikk du via bakdøren?»

⁃ «Nei den har jeg ikke tilgang til. Jeg har bare nøkkel til butikkdøren»

⁃ «La du merke til noe annet unormalt?»

⁃ «Næh, kan ikke si det»

Etterforskeren takket for praten og sa at han nok ville ta kontakt igjen. På turen tilbake til politikammeret gikk tankene mot denne bonden. Hva gjorde egentlig han på stasjonen. Etterforskeren bestemte seg for å ta turen tilbake ut til Moteng

Del 3: Vaskedamen Britt Renslid er ikke så lett å ha med å gjøre
(en Påskefortelling av Claes Lislerud)

Det var ei stram dame i slutten av femtiårene som til slutt åpnet ytterdøren lenge etter at etterforskeren hadde ringt på. Holmseth måtte dobbeltsjekke at adressen var riktig men han så hennes blå gamle boble sto parkert sto utenfor huset å det beroliget han. Hun var 162 cm høy, med gråstenk i det mørke håret hennes. Saks-Holmseth skjønte fort at hun ikke var å pelle på nesa av hennes kroppsholdning. Armene hadde raskt blitt lagt i kors etter at hun hadde åpnet døren. Hun her hadde vært ute en vinternatt før.

Vaskedama Britt Renslid var ugift å leide en liten leilighet over Moteng handel. Stedet Moteng lå et godt stykke utenfor byen. Faktisk så langt bort at bussruten hadde sitt endestopp her.

Nokså motvillig ble politimennene invitert opp i leiligheten hennes. Leiligheten var striglet men veldig spartansk innredet. Politimennene ble geleidet inn på kjøkkenet og ble tildelt plass ved et respatex bord. Å tilby herrene en kopp kaffe falt henne aldri inn.

-«Nåh? Når skal dere fortelle hva som er så viktig at dere kjører hele veien fra fylkeshovedstaden ut hit?» innledet Renslid.

⁃ «Du skjønner det, frøken Rensl…»

⁃ «JEG er ikke noen frøken, unge herr lensmann» avbrøt Britt.

⁃ «Unnskyld, Fru Renslid» rettet Stein seg.

⁃ «Jeg ønsker ikke å bli titulert hverken frøken eller fru.»

⁃ «Beklager, men vi har ikke tid til dette. Jeg må gå rett på sak. Din arbeidsgiver, disponent Fjuul er funnet drept.»

⁃ «Åhh» Britt ble brått mye mykere og satte seg sakte ned på stolen som hun hadde stått bak.

⁃ «Ja. Jeg må beklage å måtte si det så direkte. Kan du fortelle hva du har gjort i helgen?»

⁃ «Jeg har vært å vasket på stasjonen.»

⁃ «Ja det vet vi. Når var du der?»

⁃ «Det var etter stengetid på lørdagen. Jeg hadde vær i byen å kjøpt meg en ny kåpe på Prestegaard å svippet innom stasjonen for å vaske. Det pleier å være rolig der på lørdags ettermiddag å jeg ønsker ikke å jobbe på søndagene. Da går jeg i kirken.»

⁃ «Hva gjorde du når du vasket?»

⁃ «Spør du virkelig hvordan jeg vasker?» nå var ikke Britt så myk lenger.

⁃ «Nei nei, jeg mener hvilke rom du vasket?

⁃ «Åja, da så. Jeg vasker kontoret, toaletten og butikken»

⁃ «Så du noe unormalt?»

⁃ «Det var mye leirsøl på gulvet i butikken. Det reagerte jeg på. Men ofte når bonden Gard Eng er å fyller traktoren sin så er det ille.»

⁃ «Var det så ille på lørdagen?»

⁃ «Omtrent så mye ja, men leirsølet var mellom smørehallen og inngangsdøren i butikken. Det var litt rart»

Del 2: Stein Saks-Holmseth har startet etter letingen etter nåla i høystakken.
(En Påskefortelling av Claes Lislerud)

Vel fremme ved bensinstasjonen var allerede krimtekniker Njål Høystakk godt i gang med undersøkelsene i smørehallen. Etter en rask kikk i smøregrava gikk etterforsker Saks-Holmseth inn på kontoret til stasjonen. Der satt mekaniker Aksel Travers med en kopp kaffe. Holmseth la merke til at Travers virket temmelig uinteressert da polititjenestemennene kom inn. Holmseth fant en stol og satte seg ved Travers etter at han hadde hilst på han.

⁃ «Kan du fortelle hva som skjedde her når du kom på jobb idag?»

⁃ «Ja, altså æ låst opp bakdøra hær ve kontore å gikk inn i smørehallen for å finn kjeldressen mi. Æ har garderobeskape mitt der inne. D e jo ikkje plass hær inni butikken.» startet Travers å fortelle.

⁃ «Så du noe mistenkelig da?»

⁃ «Næ, men dørlåsn vart nokså mærkli»

⁃ «Hva med smørehallen? Var det noe spesielt der?»

⁃ «Næ, ikkje ka æ kunn se da»

⁃ «Hva med bilen inne i hallen?»

⁃ «Pedersens PV? Næ dein kjørt æ inn før æ gikk heim på fredagen»

⁃ «Hvem har vært her i helgen? Det har jo vært åpent her»

⁃ «Ikkje inne i smørehallen, dæn e de kunn æ som bruke i ukedagan»

⁃ «Hva med her i butikken?»

⁃ «I følg vaktlista her så var Stina Gryn hær om lørdan, å igår vart … hær. Å så har nok Britt Renslid vært hær å vaska i helga.»

⁃ «Hva med eieren og nå avdøde Benn Fjuul? Når så du han sist?»

⁃ «D vart på fredan d. Vi hadd en samtale hær inn på kontore før æ gikk heim.»

⁃ «Jaha? Hva var det den samtalen handlet om? Å når var det?»

Avhøret av Aksel Travers fortsatte med at mekanikeren detaljert fortalte om hvordan arbeidshverdagen var på bensinstasjonen og om de ansatte.

Del 1: Trim og flyulykke. En dårlig start på påsken.
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Det var rolig på Bodø Politikammer denne mandagsmorgen. Ute var det som vanlig et ufyselig vær. Tette snøbyger drev inn i havnebassenget. Vinteren ville ikke slippe taket i år. Politietterforsker Stein Saks-Holmseth satt med kaffekoppen å bladde i dagens utgave av Nordlands Fremtid. Han ville helst hatt Nordlandsposten, men den hadde politimester Wendt tatt denne morgenen, og Saks-Holmseth ville aller helst ikke møte han på mandagsmorgener. Sjefen var ikke helt enig i politietterforskerens fritidssysler. Stein var ganske glad i flaska og usunn mat. Carl A. Wendt var derimot svært aktiv mosjonist og tok seg gjerne en skitur opp til Skihytta i Bodømarka, selv på dager som denne. Som Holmseth overbevisende kunne argumentere var skitvær. Storm og uvær var det eneste som fylkeshovedstaden kunne ha. Vinterstormer, sommerstormer, vår- eller høststormer. Skitvær var det uansett årstid, mente Saks-Holmseth.

I avisa leste etterforskeren om den forferdelig flyulykken som hadde vært på Kanariøyene i det den svært nette sekretæren Ane Bangelsen stilt hadde stilt seg i døråpningen til Saks-Holmseths kontor. Frøken Bangelsen var i tyveårene, brunette og gikk som regel med kort skjørt. Holmseth var langt inne i artikkelen om ulykken da frøken Bangelsen hostet lett for å få oppmerksomheten rettet mot henne.

⁃ «Ja, frøken Bangelsen?» Spurte Holmseth.

⁃ «Det har kommet inn en etterlysning i løpet av helgen. Bensinstasjoneier Benn Ingar Fjuuls kone har ringt og meldt sin mann savnet. Han kom ikke hjem på lørdagsettermiddagen. Jeg har sendt ut signalementet til alle patruljer.»

⁃ «Hva med bensinstasjonen? Den var vel åpen igår?»

⁃ «Ja det tenkte jeg også, og det har jeg sjekket allerede. Den var åpen. Betjent Kristiansen hadde vært der igår og kjøpt røyk sa han. Men det var ikke Fjuul som sto bak disken. Det var en annen.» rakk Ane Bangelsen så vidt fortelle i det telefonen på etterforskerens skrivebord ringte.

Stein klarte så vidt å unngå å velte ut den kalle kaffen i det han strakk seg for å ta av røret, men avisen han hadde lagt på skrivebordet under samtalen med frøken Bangelsen sklei ned på gulvet å la seg så klart i sølevannet som hadde dannet seg ved Holmseths sko.

⁃ «Holmseth» svarte etterforskeren nok så irritert. Han hadde jo ikke fått lest ferdig avisen.

⁃ «Det er sentralbordet. Aksel Travers er på tråden»

⁃ «Takk, sett ham over»

⁃ «Kriminaletterforsker Saks-Holmseth»

⁃ «Ja goddagen du. Dettan var Aksel Travers. Æ jobbe som mekaniker på bensinstasjonen te han Fjuul å når æ gikk ned i smøregrava for å smøre Pettersens PV så snubla æ nesten i han Benn…»

⁃ «Snubla?»

⁃ «Jau, han Benn ligg dau dær nede»

⁃ «Vi kommer med en gang» svarte Saks-Holmseth og la på røret.

Nå har vi fått hovedmodulene på plass sånn at vi kan starte med å «bygge» anlegget vi skal bruke på treffet i juni. Vår måte å gjøre det på er å skrive ut tegningene i skala 1:50 på modulene og rommet. Så flytter vi rundt stasjonene for å finne et godt oppsett. Når en idé er funnet tegner vi prøver vi den i AutoCAD. Det er ikke alltid det som virker som en god idé på papirer fungerer på dataen.

Del 1: Påskevakt og lunken kaffe.
(En Påskefortelling av Claes Lislerud)

Kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth ved Bodø Politistasjon hadde på nytt hatt uflaks med vaktskjemaet denne påsken. Han som hadde sett for seg en fin påske oppe i en hytte ved Lønsdal med fint vær, ski på beina og en appelsin i solveggen, måtte nå pent forholde seg i ro nede ved havet og Bodø sentrum. Det hadde vært litt fyll på lørdagskvelden og litt slagsmål i køen utenfor utestedet Monty. Dette hadde betjentene som hadde vært på vakt ordnet opp i og det var ingenting som Holmseth trengte å bekymre seg for.

Holmseth satt i sin leilighet med en kopp kaffe denne palmesøndagsmorgenen og leste Nordlandposten. Han hadde ikke rukket å lest så nøye gjennom den på lørdagen. Det daglige bekymringene var som vanlig jagerflystøyen fra Starfighterene, Bodø/Glimts gressmatte på Aspmyra, diverse smånotiser og politikk. Men det var siden om ubåtsjakten i Tysfjord som fanget Holmseths interesse. Fredagen uken før hadde man sett en ubåt fra sementfabrikken i Kjøpsvik. Spekulasjonene nå var om den fortsatt var i fjorden, om den var russisk eller en alliert NATO ubåt.
Waldemar Hansen, som var ansatt ved sementfabrikken, oppdaget plutselig et periskop og hele, eller en del av tårnet på ubåten sige sakte og lydløst gjennom vannet. Han ropte på sin kone, som jobbet som vaskehjelp på bedriften og var i ferd med å tømme papirkurver. Hun sprang straks inn og kikket ut over sjøen og fikk syn på periskopet som da var i ferd med å forsvinne i sjøen. – Stille, stille sank det. Jeg synes det hele var uhyggelig. Man kunne jo ikke vite hva det var for noe, fortalte Erna Hansen avisen. De varslet et par arbeidskamerater nede i fabrikken som sprang ut og fikk se flekker på den stille sjøen etter ubåten og bølgene som slo inn mot land. Flere andre kom til og Walderman Hansen bestemte seg da å melde fra til lensmannen, selv om han trodde det var en norsk undervannsbåt.

Ikke lenge etter at Saks-Holmseth hadde lagt fra seg avisen og kaffekoppen var tom ringte telefonen i gangen. Det var betjent Aronsen ved Bodø Politikammer som ringte. Det var best for Kriminalbetjent Saks-Holmseth om han kom ned på politistasjonen. Hvorfor, kunne ikke betjenten fortelle i telefonen, bortsett fra at reketråleren Maylen hadde fått en svært interessant fangst ombord.

Del 2: Det var nok noe annet enn fisk ombord.
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Når kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth hadde kommet ned til Sandkaia ved SAS hotellet dagen før var det allerede stor aktivitet ved M/K Maylen. Flere tilskuere hadde naturlig nok tatt oppstilling på kaiene rundt om. Holmseth oppdaget også at militæret var til stede, en Landrover som kriminalbetjenten kjente igjen fra Reitan sto parkert et stykke unna og observerte. Når Holmseth kom ombord i fiskeskøyta ble han møtt av skipper Fische. Og de gikk sammen inn i skipperens lugar. Der fortalte skipperen at dem hadde trålet etter reker i Landegofjorden da noe tok tak i trålen og dro i båten. Fiskeskøyta ble så dratt bakover og Fische hadde slått fullt akterover i maskinen for å følge med. Mannskapet ombord hadde så vidt klart å berge trålen da det det som dro i trålen plutselig løsnet. Trålen ble så dratt inn og tatt ombord. -«Vi holdt på å jobbet for å berge nota i en 7-8 minutter før det slapp tak.» fortalte Fische. «men Kriminalbetjenten ønsker kanskje selv å se hva vi fikk opp?» noe Holmseth ikke var sein å takke ja til.
Nede i lasterommet, ute av syne fra de skuelystne utenfor, lå «fangsten». Holmseth måpte da det stolte mannskapet ombord fjernet presenningen, der lå det en avrevet 25 mm luftvernkanon. I samme øyeblikk hørtes det et voldsomt motorpådrag fra utsiden. Mannskapet dekket raskt over kanonen og gikk opp på dekk for å se. Der hadde motorkanonbåten KNM Glimt lagt til rett ved siden, og samtidig hadde Landroveren parkert på kaia ved landgangen til tråleren. Ut fra Landroveren kom Øverstkommanderende i Nord-Norge, Generaløytnant T. Huitfeldt fra Forsvarskommando Nord-Norge på Reitan. -«Vi tar over her» var det eneste Generaløytnanten hadde sagt. Holmseth gikk så av bordet og bort til politistasjonen.

-«Hva var det som skjedde i går?» rakk så vidt politibetjent Aronsen spørre nysgjerrig i det telefonen til Holmseth ringte.

Det var Skipper Fische som var i andre enden. Hans datter, Line, var borte…

Del 3: Familien Fische
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Frøken Line Fische var ei velholdt pike på 23 år med blå øyner og blondt halvlangt hår. Alltid opptatt av å kle seg ordentlig og moderne. Hun var ikke i nærheten lik sin far som var ganske tæret etter mange år ute på havet med tungt arbeid før han ble skipper på egen båt. De var rett å slett så ulike at de ofte fikk spørsmål om det ikke var postmannen som var heller var faren.

Nei, Line var nok betydelig mer lik sin mor. Stina var 58 år gammel og like pen idag som når hun ble mor til Line. I hvert fall i følge Lines far. Stina kom opprinnelig fra gården Gryn utenfor Stange i Hedmarken. Der hadde familien, med samme navn som gården, gjort det stort innen kornproduksjon. Hvorfor hun forlot Stange og dro til Nordnorge er en merkelig historie. Pengene hun hadde med seg hadde gjort at hun i dag selvsagt var ei av byens finere fruer. Om formiddagene frekventerte disse konditoriet til Joh. Lillegaard & Sønner i Dronningensgate. Her var disponent- og direktørsfruene i byen. Mange av dem bodde fortsatt i Plysjbyen, oppe ved Bodø Bryggeri.

Line hadde gått allmennfag på Bodø Gymnas og jobbet nå ved Bodø Skipsekspedisjon. På grunn av sine foreldres nettverk hadde hun allerede blitt en av sekretærene til bestyreren; Disponent Zahl. Disponenten og Skipper Fische var gode venner og var begge aktive ved Frimurerlogen. Frøken Line Fische hadde gjort det svært godt på skolen og gikk ut med høyeste karakterer. Line drømte om å starte sin egen klesbutikk, noe som moren allerede hadde sagt at hun skulle bidra med midler til. Men det å finne et egnet lokale hadde så langt stoppet drømmene.

Kriminalbetjent Saks-Holmseth å resten av mannskapet på politistasjonen hadde så langt ikke fått noen opplysninger om hvor frøken Fische hadde tatt veien. Hun hadde nå vært savnet i over et døgn. Hjelpekorpset til Røde Kors hadde blitt varslet, men de hadde ennå ikke satt i gang med noen direkte leting. Holmseth bestemte seg for å kjøre hjem til familien Fische. Oppe ved sykehuset, i Biskop Krogs gate lå eneboligen til familien Fische. Holmseth parkerte tjenestebilen og gikk inn den hvite porten og opp trappa til inngangsdøren. Det var tydelig at huset ikke kunne være betalt av pengene fra reketrålingen. Her var det nok fruen i huset som satt på midlene. I det han skulle ringe på, parkerer det en rød snerten MG A roadster fra 1958 på motsatt side av gaten. Ut fra passasjersetet stiger Line. I det hun går over gaten mot eneboligen drar MGen avgårde, som bare sportsbiler gjør.

Holmseth presenterte seg for Frøken Fische og sa samtidig hvorfor han var til stede.
-«Men…» svarte Line, «jeg har bare vært på Fauske hotell med den hyggelige mannen som kjørte den røde sportsbilen.»
-«Du er klar over at du ikke bare kan stikke av på den måten» responderte Kriminalbetjenten.
-«Æh, jeg er 23 år og kan gjøre hva jeg vil!» kastet Line ut av seg.
Holmseth kunne jo forsåvidt ikke benekte henne det. -«men si meg, frøken Fische. Siden vi nå har vært bekymret over deg. Hvem var denne mannen i bilen, og hva har dere gjort?»
-«Det var James Smith. En meget hyggelig engelskmann jeg traff på Topp 13 på SAS hotellet her om kvelden. Han inviterte meg på rommet etterpå. Jeg skal vel ikke stikke under stol at jeg kanskje ble der hele natten. Å i går dro vi sammen til Fauske. Der har vi vært på en romantisk båttur. Det var jo så fint i Nordvika.»
-«Det var ikke kaldt da?» undret Holmseth.
-«Nja, det ble heller hett seinere på kvelden på hotellrommet. Hvis kriminalbetjenten skjønner hva jeg mener?»
-«Ehh joda…» svarte Holmseth i det han gnudde haken ettertenksomt med hånden. Hun her lar seg ikke be to ganger virker det som.