Del 5: Spekulasjoner og oppklaringer
(En påskefortelling av Claes Lislerud)

Kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth satt i villrede på sitt kontor på politistasjonen i Tollbugata. Det var åpenbart et sabotasjeforsøk mot jernbanen. Men hvorfor? Hva var motivet for en slik aksjon? Og hvem sto i så fall bak?
Holmseth så ut gjennom vinduet bort mot busstorget. De kremhvite og brune bussene til Saltens Bilruter som normalt sto der var borte. Byen var helt stengt nå på Skjærtorsdagen. Måkeskrikene var der fortsatt. De forsto ikke hvorfor det var så lite mennesker i sentrum. Mat skulle de ha uansett. På parkeringsplassen utenfor det høye grå SAS hotellet var det også mindre biler enn normalt. Forskjellen nå var at de sto i rette rader isteden for det rotet som pleide å være der. Blant de pastellfargede sekstitalsbilene sto det en å annen fargerik bil. De var som regel av nyere modell, men Holmseth la merke til en rød sportsbil med sort kalesje. Noen av ungkarene som fløy Starfightere fra Bodø Hovedflystasjon hadde sportsbiler, bortsett fra det var det svært få kabrioleter i Bodø. Og dessuten så hadde pilotene gjerne amerikanske biler som de hadde tatt med seg tilbake etter flyutdanningen sin. Nei, denne så mindre ut. Kanskje det var MGn som Line Fische hadde steget ut av? Holmseth var for langt unna for å klare å se nøyaktig hva for bil det var, isteden ble han vekket fra tankene av telefonen som ringte.

-«Holmseth»
-«Det er stasjonsmester Braathen. Vi har fått sjekket lagrene våre. Noen har vært inne på et av de og tatt dynamitt. Ut fra innholdet i sekken vi fant i går, mangler det nok dynamitt for å fylle i hvertfall en sekk til, om ikke to.»
-«Takk Braathen. Jeg sender en patrulje bort til deg så kan de se på lageret.»

Det var som søren. Da kan vi forvente at sabotøren slår til igjen. Men mot hva?
Telefonen ringte igjen.

-«Holmseth»
-«Kriminalbetjent Stein Saks-Holmseth?» Sa stemmen i røret spørrende.
-«Ja, hvem snakker jeg med?»
-«Å unnskyld. Det er Generalløytnant Hvitfeldt. Jeg måtte bare forsikre meg at jeg snakket med Dem, Kriminalbetjent. Er De alene?»
-«Ja det er jeg.» svarte Holmseth.
-«Siden De var ombord på tråleren Maylen og har sett fangsten deres, og i ly av Deres embede, så kan jeg opplyse at kanonen er av Sovjetisk opphav. Det er en 25 mm luftvernkanon og har mest sannsynlig sittet på en ubåt i det vi i Nato kaller for Wiskeyklassen. Ut fra det avrevne festet på kanonen er det nok fra en ubåt med doble kanoner»
-«Du mener at det har vært en ubåt her i fjorden?»
-«Ja, vi alt tyder på det ja. Men vi ønsker ingen oppmerksomhet rundt dette.»
-«Nei det ønsker ikke jeg heller. Det kan jeg forsikre Generalløytnanten om.»
Samtalen gled så over til hva mennene i NSB hadde funnet. Noe generalløytnanten satte stor pris på å få høre om. Han presiserte for Holmseth at dem måtte bli informert om hva som skjedde i saken videre. Dette var naturlig nok av stor interesse for rikets sikkerhet.

Nå er jeg er helt sikker på at noe har skjedd i Tysfjord, tenkte Holmseth.
Ikke lenge etter satt kriminalbetjenten i politikammerets ene Volvo 144 på vei nordover.

Turen tok sine timer til Kjøpsvik. Det var flere ferger som han måtte vente på. Til slutt kunne kan kjøre inn på gårdstunet til ekteparet Hansen som Holmseth hadde lest om i avisen noen dager tidligere.

-«Beklager å forstyrre ekteparet» unnskyldte Holmseth seg etter at han hadde presentert seg.
-«Ja, er det ikke nok at vi har snakket med lensmannen? At det må komme politi helt fra Bodø må innebære at det vi så faktisk var riktig.» svarte Erna stramt.
-«Det kan jeg dessverre ikke si noe om, fru Hansen. Men jeg er nødt til å få høre Deres historie.»
Erna Hansen snakket som en foss om hva dem hadde sett.