Stasjonsmester Braathen tok i mot kriminaletterforsker Saks-Holmseth og konstabel Bangelsen i venterommet. På vei inn til hans kontor gikk følget forbi reisegodsen der en mann med en stor koffert sto å ventet. Mannen virket utålmodig og stirret på sitt armbåndsur flere ganger på den korte tiden følget kunne se han. Den eldre damen foran han i køen hadde ikke den minste hastverk og det hadde ikke mannen på andre siden av skranken heller. Holmseth tenkte at den NSB ansatte mannen må være i slekt med bilsakskyndig Rask. Kanskje var det hans sønn siden han var så treg.
Inne på Braathens kontor satt det to posttjenestemenn. Når døren til kontoret til Stasjonsmester Braathen var lukket ble mennene presentert. Postmennene Horn og Due kunne fortelle at togranet var meget besynderlig. Midt oppe på Saltfjellet hadde gjerningsmennene tatt seg inn i postvogna der Horn og Due satt å sorterte brev fra postsekkene de hadde tatt ombord i Mo i Rana. Postmennene ble bakbundet ved sine plasser før de metodisk hadde gått igjennom pakkene i vogna helt til de hadde funnet en spesiell. Denne tok de med seg og gikk tilbake inn i toget. Hvor mennene hadde gått av ante de ikke.
Bangelsen var frempå og spurte Due om han viste hva det kunne ha vært i den pakken eller til hvor den skulle.
Horn skøt in at han mente at han så et merke i norske farger på pakken.
Politietterforskeren spurte om signalementet til mennene. Hva for klær de hadde på seg og om de hadde lagt merke til andre spesielle ting.
Due snudde seg mot Horn å sa «jeg mener at han ene snakket litt gebrokkent. Nesten som om han brøt litt på tysk».
