Siste innlegg

Temakveld i klubben i dag. Claes redegjør for teknikker for selvbygging av bygårder til fasadestrekning på backdroppen på Feladalen. Lademoen i Trondheim er forbilde for prosjektet, og her har man gått i dybden med research for å få strekningen autentisk. Dette blir gøy!

Kjørelørdag er fullført på triveligste måte. Et tjuetalls tog er kjørt fra a til b og tilbake. På beste vis avbrutt av lune vafler, skuffkake, varm kaffe og kald brus.

8-9 medlemmer totalt, men et par tre lokførere til hadde gjort seg. Noe å tenke på til neste gang..

Uten mat og drikke, duger FREMOisten ikke!

Som arrangør av et FREMO-treff har man et ansvar for å tilrettelegge for stabilt blodsukker, god stemning og tilstrekkelig tilgang på flytende og faste kalorier gjennom et langt arrangement.
De fleste arrangører av  treff har en ryddig og grei påmeldingsrutine for å melde interesse for tørre og ikke fullt så tørre måltider.

Ingen skal gå sultne rundt, så det finnes alltid en løsning.

Kulturelle forskjeller er spennende.

Da Salten var i Tyskland sist høst, fikk vi på togturen til Magdeburg et ufrivillig stopp, og måtte vente to timer på neste tog. Dette ga oss mulighet til å prøve litt lokal matkultur, og alle ga tommel opp for retten Flammküchen. Tynn lefse med fyll etter ønske, og ikke helt ulikt pizza i prinsippet. Det hører med til historien at vi måtte haste om bord med halvspist lunsj, men det var det verdt.

Vel fremme i Magdeburg fikk vi oppleve fin servering i kafeen. Tyske pølser med passende kjølt drikke var alltid tilgjengelig.

Norske FREMO-treff er staute og tradisjonsrike i strukturen. Også i matveien. Ved Midnattssoltreffet har vi til lunsj i alle år kjørt sikringskost av typen alle vanlige norske pålegg, kokt egg, brød juice kaffe og te.

Meen, det er enkelte innslag på lunsjbordet vi ikke tør ta av menyen. Av en eller annen grunn MÅ det være fiskepudding tilgjengelig. Sånn er det bare.

Sjokoladepålegg likeså. Kanskje er det en FREMOist som aldri får dette hjemme, eller som bare spiser dette på skiva, men slik er det. Salten var etter sigende helt på grensen med nøttepålegg i år. Det SKAL visstnok være Sjokade..

Varmmat har vært gryterett og pizza hver sin dag fredag og lørdag for de som ønsket det.

I anledning at Bodø er Europeisk kulturhovedstad i år, kom også tanken inn på om vi kunne tilby våre gjester lokal tradisjonsmat. Valget falt på Salten spesialiteten Møsbrømlefse!

Vi allierte oss tidlig med eksperter på området. Dette er ikke å kokkelere for ufaglært arbeidskraft.

Klippet fra siden Visit Bodø: Møsbrømlefse er ekte lokal Salten-kost, og består av lefse og søvel eller møsbrøm som vi kaller det. Møsbrøm er en saus laget av smeltet brunost og melk, som smøres utover lefsa. Over møsbrømmen har man gjerne smør og rømme, før man bretter lefsen sammen og nyter et ekte Salten-måltid.

Som annonsert, så gjort, og lørdag var kantineavdeligen forsterket med tre kunnskapsrike og dyktige damer som kan sin lefsetakke og spø. (pinnen som vender lefsa)

Møsbrømlefse er tung sikringskost som sikrer grunnlaget for lange kjøresejoner.

Det sies at enten så elsker man det, eller så tvert imot.  På tilbakemeldingene, smattingen og smil med prim i munnviken, kan vi ikke mene annet enn at dette var vellykket.

Våre tyske, ungarske og danske venner hoppet lett over kulturterskelen, og ga tommel opp for serveringen!

Vel bekomme!

Her er en smakebit og stemningsrapport for hvor trivelig vi har det når det kjøres tog etter ruteplan på vårt anlegg i Sebirdbygget på Langstranda!

God fornøyelse!

Sandra og Wolfgang innrømmet ganske raskt at det var dem som hadde gjennomført ranet å tatt esken ombord på toget. De hadde hoppet ombord på nattoget i Mo i Rana, etter å ha reist dit fra Fauske tidligere på dagen. 

De hadde ventet til roen hadde lagt seg og de hadde passert Bolna før de hadde sneket seg inn i postvogna. Der bakbandt de postmennene Due og Horn å startet å lete etter pakken som var adressert til J. Tømmerbakk Musikk. Siden den var merket med store NAI merker fant de den ganske raskt og kunne forlate postvogna. De holdt seg så i ro i kupeen de hadde leid å gikk av toget på Fauske. Der hadde de parkert bilen og kjørte så mot Bodø. 

Hva hadde så motivet vært for å ta akkurat denne pakken med en ekslusiv blokkfløyte. Jo, firmaet Norsk Accordion Import Inc. var meget store innenfor import av musikkinstrumenter. Og de drev stort innen import av trekkspill, sekkepiper, banjo og blokkfløyter. Sandra hadde under sitt år i Drammen hatt en affære med innehaveren av Norsk Trekkspillretur A/S som gjorde alt i sin makt for å sette kjepper i hjulene for NAI. Norsk Trekkspillretur hadde som mål å samle inn alle typer instrument som «vanlige folk» ikke likte. Norsk Accordion Import Inc. gjorde det derimot svært godt og hadde et allerede et stort distribusjonslager for Nord-Norge. Disse to firmaene hadde i flere år vært i konflikt uten at de egentlig var klar over at de trengte hverandre. Nå hadde ledelsen i NAI fått nys i kjærlighetsaffæren og hadde truet med å offentliggjøre den. Dermed hadde Norsk Trekkspillretur tatt kontakt med Sandra Schmidt som villig hadde latt seg rive med. 

Stein Saks-Holmseth var i hvert fall glad at det ikke hadde vært noen drap denne påsken. I avisen leste han at også ranet i Stamsund nå i stort sett var løst. Politiet i Lofoten hadde sporet opp to menn, der den ene var tatt i en tråler der man også hadde beslaglagt mye av ransutbyttet. Den andre personen hadde man tatt på toget på vei til Trondheim. Han hadde hatt med seg en stor brun koffert, var gråhåret og hadde mørke klær da han ble tatt. Vent litt nå, tenkte politietterforskeren. Var ikke det han som sto i køen bak den gamle damen ved reisegodsekspedisjonen? Han hadde hatt følelsen at den mannen var en kjeltring da han hadde sett han. 

 Den vesttyske bilen ble raskt funnet av en av patruljene i byen. Det var som ventet to personer i den, men at det var en kvinne og en mann var overraskende. Hadde ikke postmennene Due og Horn sagt at det var to menn? 

Nede på politistasjonen i Tollbugata ble de to plassert i hvert sitt avhørsrom. 

Stein Saks-Holmseth tok forhøret med mannen og Ane Bangelsen naturlig nok kvinnen. 

I hvert sitt rom gikk de begge i gang med å få ut personalia.

Patruljen hadde funnet passene i bilen og de ble nå sjekket mot hva de to sa de het. 

Begge fortalte hvem de var og at de var på ferie her i Salten. At de hadde vært i Saltstraumen å fisket og at de hadde vært å sett på tørrfiskakvariet på Nordlandsmuseet. 

Kvinnen sa hun het Sandra Schmidt. Var 35 år gammel, mørkeblondt med brune øyne. Fra Düsseldorf og snakket ganske bra norsk, siden hun hadde studert i et år på Røde Kors Sykepleierskole i Drammen. 

Mannen het Wolfgang Kleinkneckt og kom fra Ulm. Han var 38 år og begynte allerede så smått å få grå hår og vikene i pannen var straks i ferd med å møtes.  

Etter veldig kort tid ble begge avhør avbrutt. Når Holmseth og Bangelsen kom ut får de se patruljen bære inn en eske på kontoret. 

«Vi fant den blant bagasjen i bilen»

Esken var tydelig merket NAI i norske farger. «Jeg trur vi har beslaglagt ransutbyttet fra toget, Ane» konstaterte Stein. 

Begge to gikk inn på avhørsrommene og stilte samme spørsmål:

«Hvor var dere på Palmesøndagen?»

Det ble en våt kveld hos Gro Stilke. Såpass at det ble til at Ane Bangelsen ble igjen og sov på sofaen. Jentene hadde både fått snakket om blomster og om politiet. 

Ane satt litt slukøret på bussen tilbake til byen. Hun skulle vært på jobb for en liten time siden. Hun satt å funderte på hvordan hun skulle unnskylde at hun var sein. Om hun skulle si det som det var; at det hadde blitt litt mye bobler vin igår og at hun rett å slett sovnet på sofaen. Eller om hun skulle finne på en hvit løgn. 

Litt utenfor sentrum oppdager Ane den røde bilen igjen, og da kom hun på at den bilen også sto utenfor huset til Gro Stilke dagen før.  Nå klarte hun å se at bilen hadde registrerings nummeret OF-EN 332. Bilen kom altså fra Vest-Tyskland. Ane ble ganske sikker på at det disse opplysningene ville veie opp for at hun kom for seint. 

Det var ikke noen tvil i at Stein Saks-Holmseth var fornøyd med opplysningene. Noe må knytte denne bilen til saken, men hvordan?

Ane Bangelsen var god venninne av Gro Stilke. Gro drev svingen gartneri og bodde i en firemannsbolig like ved Nord-Norges Salgslag. 

Huset hadde flere ulike beboere. Ole og Anne Hansen var et svært gjennomsnittlig ektepar. De hadde vært gift i 27 år, hadde to barn som var flyttet ut, og nå hadde de tatt seg råd til å kjøpe seg en litt finere Volvo etter å ha kjørt ulike VW de siste 15 årene. Anne var butikkmedarbeider hos Dressmann i byen. Ole var nylig pensjonert men hadde jobbet som snekker. 

Familien Pedersen var nyinnflyttede i huset. Herr Pedersen var industriarbeider og fru Pedersen var sykepleier. De hadde en sønn på 15 og ei datter på 6. Sønnen Jan-Erik hadde fått en Apachesykkel til bursdagen sin og denne var nå i flittig bruk. 

Hele huset var egentlig fylt opp med vanlige folk.

Gro Stilke eide en av leilighetene i andre etasje og om sommeren nøyt hun livet i på balkongen sin, men for å hindre innsyn fra togene som kjørte forbi hadde hun satt opp skjermer på balkong rekkverket. 

Den her skjærtorsdagen hadde Ane blitt invitert hjem til Gro for litt ost og vin. Nå skulle det bli en kveld med sladder og latter. Endelig så skulle Ane få en avslappende venninnekveld. Det hadde jo ikke blitt noe tid til det under politiutdanningen. 

I det hun kom opp til blokka, hadde Jan-Erik akkurat kommet hjem på sin sykkel og slengt den fra seg utenfor inngangsdøra. Faren sto å så dette og eksploderte i sinne. 

«Er det slik du behandler din nye sykkel, Jan-Erik!» utbasunerte faren.

Hun var nok nærmere 190 høy i strømpelesten og hadde naturlig nok svært lange røde negler; Selveste Belinda i hennes egne neglesalong. Så høy var hun, at hun hadde fått montert arbeidsbordet akkurat mellom den gamle og nye delen av salongen. Her var det et trappetrinn slik at Belinda kunne sitte litt lavere for å få en naturlig arbeidsstilling når litt lavere damer fikk sine negler stelt. Belinda hadde også en liten detaljhandel i salongen slik at menn med spesielle interesser kunne bli fornøyde. 

Her satt Ane Bangelsen og fikk sine negler stelt. Selv ei politi kunne jo se presentabel ut, hadde hun bestemt seg for. Belinda snakket i vei som vanlig med sin spesielle dialekt. Plutselig ser Ane at det passerte en svært velstelt rød bil utenfor salongen. Bilmodellen var ukjent for Ane men hun fikk med seg at den hadde ikke hadde norske skilt. 

Etter nærmere en time var endelig Belinda ferdig og frøken Bangelsen kunne betale for behandlingen. Hun regnet med at Saks-Holmseth eller noen av de andre sjefene på stasjonen kom til å si noe om at hun hadde vært borte så lenge. I det hun skulle gå til sin bil oppdaget hun den røde bilen igjen. Parkert ved siden av veien like ved den nye undergangen ved Utslagsnes holdeplass. Og rett ved siden av var det et reklameskilt med en logo i rødt, hvitt og blått. Hadde ikke postmannen Horn nevnt noe om en logo i norske farger.

Kanskje var timen ikke bortkastet likevel?

Etterforskningen gikk bra i postvogna. Man lette etter spor etter gjerningsmennene og hvilken pakke de faktisk hadde tatt. Ane Bangelsen var med på notene og klarte å finne et avrevet ispapir med teksten Mr.Yankee. Når postmennene Horn og Due ble spurt om de hadde spist is i vognen ble Bangelsen umiddelbart avvist med at «i postvesenet spiser eller drikker man aldri ved post! Nei, dette måtte komme fra en av gjerningsmennene.»

Ispapiret ble møysommelig pakket i en bevispose. 

Stein Saks-Holmseth hadde dratt tilbake til kontoret i Tollbugata. Han satt å gjorde papirarbeid når telefonen ringte. I andre enden av røret var det ei klar damestemme. Ganske ung, men i tillegg var det noe kjent med stemmen. Damen presenterte seg omsider som Tone Døv etter å ha forsikret seg at det var Holmseth hun snakket med. Det navnet hørtes kjent ut, tenkte etterforskeren. Tone Døv fortalte at hun ikke hadde mottatt blokkfløyten hun hadde bestilt i instrumentbutikken til J. Tømmerbakk. 

«Nei, alvorlig talt, Fru Døv. Dette har da ikke politiet noe med å gjøre!» svarte Holmseth bryskt. 

«Nå er det ei fløyte jeg har betalt 35000 kroner for da» svarte Tone. 

«Sa du trettifem… tusen!» 

«Ja, det er en Mollehauer blokkfløyte»